Kamelhiet: Snartur i østerled for å gå i butikker

Fruen med egen motorsykkel burde nok fått med seg dagens horoskop før hun dro til Østersund. For å gå i butikker:

You'll be fairly bursting at the seams with restless, outgoing energy. That means if you're going anywhere with money, financial certificates or even winning lotto tickets on your person, you should probably beg a frugal dear one to go along -- yes, to chaperone.

Men garderoben trengte en smule oppdatering. Klesskapet var (som vanlig) fullt av ingenting å ha på seg. Særlig det at kjørejakka som ble innkjøpt i dyre dommer året før, ikke holdt mål, var et gene i fruens hode. Så hun hadde tenkt å se etter ei bikersjappe for om mulig finne seg ei ny jakke. Høstsalget på MC-klær har begynt, og 10 % ekstra rabatt på grunn av vekslingskursen kunne jo være greit å ta med. Men det fant hun ikke. Butikk som førte MC-klær. Butikker med andre klær derimot …

Årsaken til at det ble tur i østerled var at en lidelsesfelle i bikerverdenen hadde lagt ut spørsmål på fjæsboka om

: Opp mot svenskegrensen langs E14 en oktoberdag i 2010

tur til glassmagasinet i Åre. Nå er det kanskje en overdrivelse å si glassmagasin, siden nevnte forretning selger flere og flere av sine varer i plastemballasje. Men gammel vane er vond å vende. Dermed blir det glassmagasin når det er snakk om statseide forretninger som selger fluidum av tvilsom helsemessig verdi.

Joda, fruen hadde ikke noe mer vettugt å ta seg til, så en tur over grensen kunne da være en mulighet i go’været. Forslaget fra Scooterføreren innebar også muligheter for å gjenoppfriske et hyggelig bekjentskap litt lengre nord langs grensen. Siden Hovinbyggen hadde lagt inn retur via Sandvika og Verdalen.

Men, det er alltid et men. Nevnte lidelsesfelle ville ikke dra fra by’n før klokka passerte 12. Og det passet ikke fruen. Ikke i det hele tatt. Så hun fant ut at hun hadde tid til å gå i butikker i Østersund, mens de andre kom luffende etter. Som tenkt, så gjort. At det da ble 20 mil ekstra, hefta ikke så farlig. E14 fra Åre til Østersund er bein som ei snor, og med minimalt med trafikk var ikke den gjæra noe å syte for.

Tilbake i Åre hadde karfolka fått ordna med harryhandel og vært innom nevnte glassmagasin. Når så fruen fikk ordna med at de samme karfolka fikk seg såpass med mat at de hyrte fram til desserten som hun var rimelig sikker på ventet rett over på norsk side, var det bare å luffe i passe styrefart over fjellet. Langs 322, eller St. Olavsleden som den også kalles på svensk side. På norsk side blir det R72, som også kalles Jämtlandsvegen på kartet.

322 er rett og fin, bare skjemmet av en del lapping av hull langs midtstripa. Den som i EU-land er hvit, mens den

: Scooterføreren på vei opp 322 i oktober 2010

på norsk side, som seg hør og bør, er gul.

Når man er tre i følge, er det en litt annen måte å kjøre to-hjuling, enn når man er alene. Trailersjåføren lå fremst, som han bruker. Fordi han holder jevn fart, uansett. Første sykkel i kolonna ligger i venstre hjulspor, andremann ligger i høyre hjulspor, tredje sykkel til venstre, og sånn fortsetter det bakover. Den siste sykkelen ligger alltid til venstre. Sweeper som han gjerne kalles, har som oppgave å holde feltet samlet og passe på at det ikke kommer en bil inn i kolonna. Noe som kan bli en tanke stressende for både burist og biker. Ved kjøring på god vei, er det en fordel at de minst erfarne motorsyklistene ligger så langt fram som mulig. Blir mest behagelig kjøring da. Lenger bak, når det blir en 6 – 8 – 12 – 15 sykler blir det mye strikkjøring, fordi feltet strekker seg ut, og det er lett å miste kontakten med den som ligger foran. Harley-gutta som kjører mye sammen, har lært seg å holde passe avstand, og holder seg i samlet flokk. Fint å se på når de kommer, i et felt, uten luker.

Mens da folk som Kamelryttersken, som kjører mye solo, ikke har samme disiplinen og forståelsen for at et tett felt med motorsykler i følge gir mindre stressende kjøring. Men det krever at alle vet hvor de skal ligge i forhold til sykkelen foran og bak. Noe fruen fikk erfare, enda en gang, denne lørdagen.

Med en vant sjåfør fremst, som holdt jevn fart, gikk det passe fort. Og med den mest uerfarne i midten og ørkendyret bak, burde det blitt en behagelig tur over fjellet. I ettermiddagssola. Noe det for så vidt også var. Bortsett fra i venstresvingene, for da lå det plutselig en sykkel der hvor ørkendyret skulle være. Ble mer slitasje på bremseklossene for å si det sånn.

Når man kjører solo, da utnytter man veien på en helt annen måte, enn når man kjører i følge. Man følger svingene og ligger helt ut til gulstripa i venstresvingene, og helt inn til hvitstripa i høyresvingene. Gjør man det når man ligger i et felt med mange sykler, vil man komme i veien for sykkelen bak, i hver sving. Noe som uvergerlig fører til at feltet strekker seg ut, og man kan lett miste kontakten med hverandre. Derfor ligger man i sitt hjulspor hele tiden. Enern, treern, femmern og så videre bakover, til venstre. Toern, firern, seksern til høyre. Med litt samkjøring og omtanke, gir det behagelig kjøring, uten stress og ukvemsord.

Men, selv om ørkendyret sleit med at det stadig vekk la seg en sykkel der han ville være i venstresvingen, så var det en fin tur langs St.Olavsleden, forbi saxvallen og ned til grensen ved sandvika, øverst i Verdalen. Der hadde Hovinbyggen en kompis, og Kamelryttersken husket fra et tidligere besøk at der var det oppdekking så det holdt når det kom fermmenfolk. Derfor hadde hun klokelig stått over alle forsøk på dessert til middagen i Åre. Må jo tenke på livvidden til turkameratene, og på at man ikke sier Nei takk når verstskapet sier at «E har å gje, men ikje å nø»

Tida går fort i godt lag. Også på en terrasse med utsikt over norsk fjellheim. Så klokka ble mange, alt for mye faktisk. Er tett på to timers kjøring fra Sandvika og inn til trønderheimen, og følget hadde avtalt å kjøre MC-ravn den kvelden. Sto kanskje em Triumpheier og trippa i Munkegata og lurte på hvor folket var henne. Og som det bruker å være. Mobiltelefonen var død, utladet, så det var ikke mulig å få gitt beskjed heller. Er bare å beklagee. Shit happens, også i møblerte hjem. Så det har hun for å ikke kunne lade mobilen fra sykkelen :-(

Men bortsett fra manglende kommunikasjon på grunn av en død mobil, var lørdagen en av de bedre dagene. Trivelig selskap, nærmere seksti kjørte mil, noe som i seg selv er en vederkvegelse og en sårt tiltrengt oppdatering av garderoben må kunne betegnes som et kinderegg i hverdagen.

Har du hatt ei fin helg?